Om klassisk massasje

Massasjens historie

Massasjens historie

Av Ellen M. Thorsen, NMF

Copyright NMF

Massasjens utvikling og historikk har i stor grad vært ukjent og preget av myter. Berøring og massasje har siden forhistorisk tid vært så innvevd i kulturen at den ofte ikke ble nevnt i skriftlige kilder, og utøverne var gjerne slaver, som ikke gjorde egne nedtegnelser. Samtidig er massasje, i kraft av berøring, en uatskillelig del av menneskeheten og menneskets utvikling.

Beck (2011: 19) definerer klassisk massasje som et behandlingssystem:

…basert på Vestens konsept av anatomi og fysiologi og som benytter tradisjonelle manipulative teknikker som efflurage, petrissage, vibrasjon, friksjon og tapotement. Det benyttes også bevegelser som kan være langsomme og forsiktige, eller mer bestemte, avhengig av ønsket resultat.

 

Klassisk massasje – opprinnelse og historikk

Berøring er et grunnleggende behov hos mennesket. Antagelig er berøring som metode for lindring og helbredelse like gammel som menneskeheten selv. Hvis man får vondt, vil man gjerne instinktivt ta seg til det smertefulle stedet og presse eller gni det for å oppnå lindring. Det er det naturlig å anta at det forhistoriske mennesket har bygget videre på dette.  Men i den tidligste litteraturen finner vi ikke begrepet massasje nevnt. Årsaken kan for det første være at massasje, eller berøring, har vært så innvevd i kulturen at man ikke kom på å nevne det. I tillegg har man brukt andre benevnelser. Ordet «massasje», som vi bruker i dag, stammer fra det arabiske ordet «mass»; å berøre, og/eller det greske ordet «massein»; å kna, og ble først tatt i bruk i den forstand vi kjenner det i dag på slutten av 1800-tallet.

De tidligste eksemplene på bruk av betegnelsen ´massasje´ finner vi i Europa i en fransk-tysk ordbok fra 1812, og i USA på en reklame-plakat fra 1837 (bilde s 3), muligens med en litt annen betydning enn hva vi legger i begrepet i dag. Fra oldtiden og frem til midt på 1800-tallet, var massasjeteknikker i medisinske miljøer stort sett uatskillelige fra gymnastikk. Det var først i siste halvdel av 1800-tallet at massasje begynte å stå frem, i hvert fall når det kommer til selve beskrivelsen, som et eget begrep atskilt fra gymnastiske øvelser (Calvert, 2002).

Førhistorisk tid

I de tidligste tider brukte medisinmenn berøring for å hjelpe syke og skadede. Praksisen hadde mange likhetstrekk i de ulike kulturer over hele verden. Medisinmenn fungerte både som prester og leger, og berøring og massasje inngikk ofte, gjerne i kombinasjon med urter og magi, i ulike ritualer med formål å lindre eller helbrede sykdom eller skade. Magi, medisin og religion var sammenvevd og uten klare skiller. I noen av disse kulturene ble det benyttet ulike former for «svettehytter» i kombinasjon med slike ritualer (her ser vi antydningen til det som i antikken skal bli viden kjent som «bad»). Berøring ble på denne tiden brukt generelt og ikke spesifikt ettersom man hadde minimal kunnskap om anatomi og fysiologi.  I disse tidligste kulturene oppfattet man sykdom og skade som «onde ånder» som hadde tatt bolig i kroppen til pasienten. Karakteristisk for denne praksisen var at man jobbet fra senter av kroppen og utover mot ekstremitetene for å drive ut disse onde åndene fra den syke eller skadede.

Oldtiden

Det gamle Egypt (fra ca år 2700 f.Kr.) var i sin samtid høyt utviklet innen Medisin, og mange kom langveisfra for å søke hjelp hos Egypts dyktige leger.  Man har funnet flere antydninger til at massasje har blitt brukt som metode for helbredelse og i helbredelsesritualer, både i bilder og i skrifter.  Mot slutten av Egypts storhetstid begynte medisin, magi og religion å skilles fra hverandre, og med dette som bakteppe oppstår det klassiske Hellas, hvor man legger grunnlaget for den moderne forståelse av medisin.

“Tutankhamun sitter på sin trone og blir salvet av sin kone med
parfymert olje. Bildet er en moderne gjengivelse av en tronestol i
Tutankhamuns gravkammer.”

Østen kan også nevnes fra denne tidsepoken. En del historikere nevner den eldgamle boken Cong Fou av Tao-Tse (ca 3000 f.Kr.) i Kina som den første, kjente nedtegnelse om massasje. Det er en del uenigheter om massasje faktisk blir nevnt; det nevnes kort, men dette kan ha blitt tilført teksten på et senere tidspunkt, noe som ikke var uvanlig. Men det ble i det gamle Kina utviklet metoder og forståelsesmodeller som er i bruk den dag i dag, som akupunktur, meridiansystemet og urter og planter som medisin. Massasje nevnes i flere nyere skrifter. Under T’ang dynastiet (619-907 f. kr.) skal det ha vært fire typer medisinske utøvere; leger, akupunktører, eksorsister og massører, alle med hver sine akademiske posisjoner og formelle institusjoner.  Også i eldgamle indiske medisinske tekster (Ayur Veda) fra den Vediske periode (fra ca 2000 f.Kr.) finner vi ordet samvahana som betyr «hånd-gnidning».  Ordet shampoo (av sanskrit; tshampua) skal tilsvare det vi kjenner som massasje. Shampoo skal ha vært en del av indisk medisin da Alexander den store dro gjennom landet i 327 f.Kr. Hans soldater brakte disse teknikkene tilbake til det Europeiske kontinentet. Både de klassiske grekerne og romerne ble inspirert av denne skikken, og det er restene etter dette vi i dag finner i det vi kjenner som tyrkiske bad (IBID).

Antikken: Hellas og Rom

Hellenismen var en epoke som startet ved Aleksander den stores død rundt 323 f.Kr. og varte omtrent til Egypt ble innlemmet i Romerriket rundt år 30 f.Kr [1]. Dette var en tid da kultur og kunnskap blomstret, preget av en gjensidig kulturell utveksling mellom Hellas i det vestre Middelhavet, India og Sentralasia [1]. Også innen medisinen skjer store fremskritt som legger grunnlaget for det forståelsesgrunnlaget vi har i dag. Den greske legen Hippokrates (460 til 377 f.Kr.) representerer starten på den moderne medisin. Han skilte medisinen fra magi, ritualer og spekulasjon, og vektla observasjon, logikk, prinsipper for diagnose og behandling og en ydmyk holdning til pasienten. Man gikk dermed bort i fra ideen om at den syke var besatt av onde ånder, og at behandlingens formål var å fjerne disse onde åndene, til observasjon av symptomer, forsøk på å sette disse i en logisk sammenheng og basert på dette tilby behandling ved hjelp av det man måtte ha til rådighet. Hans lære fikk stor betydning både i hans samtid og frem til i dag.

Massasje nevnes sjelden i klassiske tekster, men vi vet at massasje spilte en rolle, om enn en mindre, i den medisinske revolusjonen på denne tiden. Calvert (2002) viser til Walter Johnson som i sin bok The Anatriptic Art (1866) forteller at Hippokrates brukte ordet anatripsis for å beskrive massasje, og mener med dette massasje hvor man jobber inn mot kroppens sentrum. Dette skillet i arbeidsretning indikerer på mange måter skillet mellom det forhistoriske, «magiske» mennesket, og det moderne, «observerende» mennesket. Med Hippokrates i det antikke Hellas begynte man å legge vekt på kroppens oppbygning og funksjon, og jobbet dermed inn mot sentrum, slik at avfallsstoffer lettere skulle kunne skilles ut via kroppens eget utsondringssystem; blod, lunger og lymfe. De gamle sivilisasjonene, som Egypt, Kina, Hellas og Romerriket, unnlot av religiøse årsaker å dissekere avdøde mennesker. Selv om kunnskapen om anatomi og fysiologi derfor var begrenset, stemmer dette godt med hva vi vet i dag.

Om Hippokrates siterer Calvert (2002) Johnson (i min oversettelse):

… Legen må ha erfaring med mange ting, men særlig også med knaing (massasje) for det som har samme navn har ikke samme effekt. For knaing kan stramme et ledd som er for løst, og løsne et ledd som er for stramt…   …leddet må beveges, ikke voldsomt, men så lang som det kan beveges uten å skape smerte (s. 46)

Hippokrates var holistisk orientert i sitt syn på helse. «Naturen handler uten mestere» skal han ha sagt, og mente med det at kroppen har en iboende evne til selvhelbredelse og at sykelige symptomer, særlig feber, er kroppens uttrykk for denne evnen (Calvert, 2002: 44).

En viktig del av de klassiske grekernes kultur var gymnasiene, kalt «Esclapeion». Dette var offentlige områder tilrettelagt for trening, massasje og bad. Det var også rom for studier, diskusjoner og samlinger av forskjellig slag. Ofte var det bibliotek og klasserom i tilknytning til området som utgjorde gymnasiet. Massasje ble tilbudt i forbindelse med badene, før eller etter trening, og ble som regel utført av slaver, «aliptae». Til å begynne med ble massasjen utført i forbindelse med selve badet, men etter hvert ble det tilbudt massasje med varme oljer i spesielle, oppvarmede rom, «aleipterion», før eller etter trening eller bad. Gymnasiene var helsefremmende områder for kropp og sjel. Grekerne hadde tro på at man ved å styrke kroppens og psykens indre balanse, kunne unngå sykdom og plager. Gymnasiene var områder der man ønsket å være. Dette i sterk kontrast til våre moderne helseinstitusjoner; sykehusene, som er kliniske, upersonlige steder, ofte forbundet med sykdom, smerte og frykt – steder man gjerne vil bort i fra så raskt som mulig.

Da Romerriket erobret Hellas, steg nivået på Roms leger betraktelig (før dette ble det stilt lite eller ingen krav til den som ønsket å virke som lege i Rom). De greske legene var dyktige og godt skolerte for sin tid, og spilte snart en viktig rolle som utøvere i denne yrkesgruppen – først som slaver og siden som frie, respekterte menn. Man bygget videre på den Hippokratiske modell, med observasjon, prøving og feiling, og la vekt på tilstrekkelig hvile og et sunt kosthold. Massasje inngikk som en sentral del i behandlingstilbudet, hovedsakelig med fokus på bevegelse av de 4 «temperamenter». På denne tiden var det Hippokrates humoralpatologi [2] (læren om de fire elementer/temperamenter, og balansen mellom disse) som lå til grunn for sykdomsforståelsen. Massasje passet godt inn i denne teorien, med tanke på dens positive effekt på sirkulasjonen.

Det ser ut til at det har vært et skille mellom «ordinær massasje» utført av ufaglærte slaver, og en mer medisinsk orientert massasje utført av leger eller under veiledning av lege. Calvert (2002: 48) viser til Walter Johnson som skriver (i min oversettelse):

«Massasjepraksisen hos grekerne og romerne må sees som tohodet: som «simpel» massasje, og som massasje i forbindelse med bad og gymnastiske øvelser».

Rundt år 300 f.Kr. begynte romerne med de første disseksjonene av menneskekropper, og store fremskritt ble gjort i kunnskapen om anatomi, særlig om det sentrale og perifere nervesystem. Det ser allikevel ikke ut til at den nye kunnskapen umiddelbart har påvirket legenes, og i hvert fall ikke de uskolerte slavenes arbeid med massasje.

Ascleipades (124-40 f.kr) var en gresk lege som virket i Romerriket. Han var ikke en tilhenger av Hippokrates, men hadde allikevel sammenfallende syn. Han la særlig vekt på diett, trening, massasje og bad som medisinsk metode (han skal til og med ha vekket til live en tilsynelatende død person, i kisten på vei til sitt gravsted, med massasje eller manipulasjon). Ascleipades mente at massasje bidro til å holde atomene i bevegelse, og dermed opprettholdelsen av liv og god helse. Det var Ascleipades som oppdaget at lette strykninger kan få mottakeren til å falle i søvn. Ascleipades ideer, og særlig hans apparater, skal få stor betydning innen den medisinske utvikling under renessansen og tiden etter. Han blir av noen historikere kalt «mekanoterapiens far», fordi han oppfant flere apparater for å påvirke væskenes bevegelse i kroppen.

“Asclepiades benyttet forskjellige typer bevegelser, f.eks. svinging. Dette var en av mange bevegelser Asclepiades klassifiserte under “gestation”.”

Den største legen i antikken, nest etter Hippokrates, skal ha vært den romerske legen Galenos (130-201 e.Kr.). Han var en varm tilhenger av Hippokrates lære, og skrev flere store og revolusjonerende verk, hovedsakelig om anatomi, basert på egne erfaringer som lege for gladiatorene og fra dyredisseksjoner. Han gir detaljerte beskrivelser av muskler og knokler, sener og ligamenter. Galenos hadde stor tro på massasje som metode, og en dyp avsky for dem som brukte massasje som et skalkeskjul for prostitusjon. Han gir mange referanser til massasje, og forteller i sitt verk Hygiene i detalj hvordan, når og hvor lenge massasje bør utføres. Blant annet mente han at all trening skulle etterfølges av massasje.

Med romerne begynte gymnasiene å dreie seg mer om selve badene (som omfattet kalde bad, varme bad og dampbad), dernest fysisk trening og konkurrering, og mindre om akademisk utdannelse og diskusjon, som grekerne hadde lagt stor vekt på. Mange velstående romere hadde egne, private bad i hjemmet. Store og flotte offentlige bad, med slaver som tilbød massasje med duftende oljer, ble etter hvert vanlige både i de store byene og til og med i mindre landsbyer.

Denne endringen i formålet med gymnasiene endret også massasjepraksisen. Frem til dette hadde det i stor grad vært ufaglærte slaver som utførte massasjen, som en hvilken som helst annen tildelt oppgave, på linje med å feie gulvet eller holde liv i ildstedet. Men etter at massasje ble en mer sentral del av badet, utviklet det seg en egen profesjon med spesialiserte tjenestetilbydere, som også brakte praksisen med massasje til nye høyder. Bad og massasje ble ofte foreskrevet av legen som kur for diverse plager.

Vi vet lite om hvordan massasjen ble utført, ettersom utøverne som slaver ikke gjorde nedtegnelser for ettertiden.  Det vi vet er at disse tjenestene var svært populære blant alle lag av befolkningen. Også legene hadde massasje som en del av repertoaret, men de var gjerne mer opptatt av nye og banebrytende områder innen datidens medisin, som anatomistudier, kirurgi og forsøk med nye remedier. Massasje var altså også i Romerriket svært populært og allment benyttet for mange ulike helsefremmende formål, men ikke «nyskapende» nok til å oppnå anerkjennelse blant flertallet av legene.

Romerriket bestod helt til rundt år 600 e.Kr. Den dekadente livsstilen i Romerrikets storhetstid ble etter dette avløst av middelalderens asketiske, kristne epoke, hvor kroppen ble oppfattet som syndig og ned-rangert til fordel for sjelens frelse (IBID).

Middelalderen

Middelalderen og kristendommens inntog i Europa representerer en tid der mye av kunnskapen fra grekerne og romerne stagnerte, og få fremskritt ble gjort innen medisin. På mange måter gikk man tilbake til den «magiske»(religiøse) og overtroiske tankegangen fra før antikkens tid. Paradoksalt nok var det hovedsakelig gjennom kirkens praksis med håndspåleggelse, at massasjen offentlig, i form av berøring, ble bevart i Europa på denne tiden. Samtidig foregikk det en uoffisiell praksis, i tilknytning til folkelig medisin og jordmødrenes arbeid. En del av disse utøverne ble av øvrigheten ansett for å være «i ledtog med djevelen» og brent som hekser (IBID).

Renessansen

Denne epoken begynte ved Middelalderens slutt (rundt år 1400) og varte i omkring 200 år. Navnet viser til den fornyede interessen for antikken (av fransk: Renaissance; «gjenfødelse») som oppstod blant annet på grunn av tyrkernes erobring av Bysants, etterlevningene etter Romerriket [3]. Dette førte til at klassisk dannede mennesker flyktet fra Bysants til Roma, og etter hvert videre ut i Europa. Det ble samtidig gjort funn av gamle romerske statuer i Italia, noe som bidro til den fornyede interessen for antikken [4]. Under renessansen ble det pustet nytt liv innen mange områder, herunder også medisinen. Gammel kunnskap fra antikken ble hentet fram og videreutviklet.

På 1500-tallet var det allerede en mengde nedtegnelser om «mekanisk behandling» eller «manuell terapi» (altså behandling med bevegelser) fra land som Frankrike, Tyskland, England og Italia. En avhandling kalt De Arte Gymnastica av den italienske legen Hiernoymus Mercurialis (1530-1606) tar for seg trening og bevegelser, og inneholder seksjoner basert på Galenos syn på manuell terapi. En anerkjent fransk lege, Ambroise Paré (1510 – 1590) – også kalt «Kirurgiens far», var en av flere forkjempere for manuell terapi i kombinasjon med massasje. I 1780 publiserte sveitseren Simon Andre Tissot et skriv om gymnastikk som inspirerte legestanden til å benytte manuell terapi i kombinasjon med gymnastikk og bevegelser. Med «massasje» på denne tiden menes som regel friksjon og knaing, tilsvarende det vi i den klassiske massasjen i dag kjenner som friksjon og petrissage (tidlige bilder s 68-70). Fremdeles var kunnskapen om anatomi og fysiologi mangelfull på mange områder, og man brukte i stor grad massasje som en generell behandling for å øke sirkulasjon av kroppens væsker.

Flere store personligheter trer frem fra denne epoken, blant annet den eksentriske, sveitsiske doktoren, alkymisten og filosofen Paracelsus (1493-1591). Han var ikke redd for å tale øvrigheten midt i mot, og mente blant annet at «kvakksalvere har funnet sin vei inn i medisinen, på jakt etter penger heller enn å følge kjærlighetens lov» (IBID: 68). Paracelsus var en varm forkjemper for massasje for dens evne til å fremme blodsirkulasjonen. Århundrer forut for oppdagelsen av bakterier, krediteres han for øvrig for å legge vekt på å holde sår rene. Calvert siterer Paracelsus (i min oversettelse):

« En mann som er sint, er ikke bare sint i hodet eller i neven, men over alt…  …alle kroppens organer, og kroppen selv, er kun den fysiske manifestasjon av tidligere og universelle mentale tilstander» [IBID: 69).

Paracelsus var på flere områder en mann forut for sin tid, og her var han inne på noe som vi så vidt har begynt å bli bevisst på i nyere tid – psykosomatikken.

Først mot slutten av 1400-tallet skjer det igjen utvikling innen kunnskapen om menneskets anatomi. Leonardo Da Vinci (1452-1519) dissekerte lik i hemmelighet og produserte sin tids beste anatomiske tegninger. Disse ble tapt etter hans død, og dukket først opp igjen nesten 200 år senere. Det var belgieren Andreas Vesalius (1514-1564) som i sin samtid fremstod som den dyktigste tegneren av anatomiske skisser (bilde s 70) (IBID)

Den industrielle tidsalder og Lings bevegelsessystem

Gymnastikk, eller bevegelse, har gjennom historien vært den mest utbredte behandlingsmetoden, og i tidligere tider foreskrevet for mange flere sykelige tilstander enn i dag. I antikkens Hellas så man på den fysiske kroppens, sjelens og sinnets helse og utvikling som direkte relatert til hverandre, og man la stor vekt på å holde kroppen i god, fysisk form. «Gymnastikk» ble i antikken definert som (i min oversettelse); terapeutisk bevegelse av kroppen eller kroppens deler med formål å lindre symptomer eller øke funksjonsevnen (IBID: 77). Massasje som metode passer inn under denne definisjonen, og var også inkludert i de tidligste bevegelsesterapeutiske systemene som ble utviklet. Denne tradisjonen fortsatte helt inn i nyere tid. Før passive og aktive bevegelser ble skilt fra hverandre helt på tampen av 1800-tallet, klassifiserte man faktisk massasje som gymnastikk i seg selv.

Under renessansen ble antikkens tanker om bevegelse som terapi gjenopplivet og videreutviklet. På 1800-tallet, i den industrielle revolusjonens tidsalder, blomstret disse tankene i tråd med tidens forkjærlighet for mekanikk.

Svensken Per Henrik Ling (1776-1837) blir ofte kalt «Massasjens far», og det er også fra Ling at oppfatningen at den i USA vanligste betegnelse på klassisk massasje, nemlig ‘svensk massasje’, stammer. Men dette stemmer egentlig ikke. Massasje er som vi vet like gammel som menneskeheten selv, og Lings bidrag var å finne og systematisere informasjon om særlig antikkens bruk av massasje og sette dette inn i et system i kombinasjon med gymnastiske øvelser. Ling blir også gjerne kalt som «Gymnastikkens far», men dette stemmer heller ikke. Denne tittelen tilhører snarere hans samtidige, den tyske presten Friedrick Ludwig Jahn (1778-1852). Han utviklet et system som han kalte Turnen («bevegelse»). Dette systemet er forløperen til alle moderne gymnastiske treningssystemer, og har også influert Lings system.  Lings system har fått ulike benevnelser av ulike historikere. «Bevegelsesterapi», «mekanoterapi», «svensk manuell terapi», «medisinsk gymnastikk», «serie av bevegelser» og «terapeutiske bevegelser» blir alle brukt om samme system.

Lings bidrag var altså ikke nyskaping, men det at han etter grundige studier av metode og effekt, anatomi og fysiologi (noe man fremdeles ikke kunne forvente av offentlige bidragsytere på denne tiden) samordnet gammel og ny kunnskap i en systematisert metode.  Men Ling har også hatt en evne til å få andre begeistret for sine tanker, og fikk raskt en stor tilhengerskare over hele Europa, og etter hvert også i USA, og det på tross av at han knapt foretok egne nedskrivelser. I 1813 grunnla han Gymnastiska Centralinstitutet i Stockholm. Hit kom mange leger fra hele Europa for å lære om Lings metode. De brakte med seg kunnskapen til sine hjemland, og metoden spredte seg på denne måten raskt til store deler av den vestlige verden og Russland. Flere av hans etterfølgere gjorde nedtegnelser og forbedringer av hans metode og bidro til å formidle hans tanker. Særlig kan nevnes den den engelske legen Mathias Roth, som i 1851 utgir den første boken på engelsk om «svensk bevegelsesterapi»: The Prevention and Cure of Many Chronic Diseases by Movement.  Etter Lings død ble hans metode offisielt løftet frem som et nytt medisinsk system. Metoden ble etter hvert å finne på flere store og anerkjente institusjoner i Europa og Russland, selv om tilhengerne av Lings metode noen steder kom i konflikt med tilhengerne av Jahns «Turnen»metode.

Per Henrik Ling var sønn av en kapellan, og selv teologisk utdannet. Han studerte en tid fektning, men slet etter hvert med flere helseproblemer; blant annet revmatisme og tuberkulose.  Han innså at gymnastikk (fektning) alene ikke kunne kurere ham, og dette inspirerte ham til å utvikle sitt eget system. Han mente, som de gamle grekerne, at kroppens og sinnets/sjelens konstitusjon er forbundet. Om sin metode siteres han slik av Calvert (2002: 85) (i min oversettelse):

“Bevegelsene er basert på en forståelse av den menneskelige organisme som et selvregulerende system, hvor Dynamiske, Kjemisk og Mekaniske elementer harmoniserer for å opprettholde en frisk konstitusjon. Alle aspekter av individet, inkludert moral, intellekt, næringsinntak, muskulatur med mer, må derfor være i balanse for å unngå svakhet og sykdom” 

Lings metode kan deles i to, en del som fokuserer på å utvikle en sunn kropp og forebygge sykdom, og en medisinsk del som behandler sykdom med bevegelser. Den medisinske delen utviklet seg til medisinsk gymnastikk, forløperen til fysioterapi. Ling klassifiserte bevegelsene som aktive, passive og aktivpassive. Med aktive menes bevegelser som utføres av pasienten alene (under direkte veiledning av terapeuten – gjerne med mange pasienter på rekke). Med passive bevegelser menes bevegelser utført av terapeuten på pasienten (altså det vi i dag kjenner som massasje). Med aktivpassive bevegelser menes en kombinasjon av disse, hvor pasient og terapeut samarbeider. Sistnevnte er det samme som det vi i dag kjenner som Range of Motion, og denne delen av Lings lære var en del av pensum i de fleste skoler for massasje og fysioterapi i Amerika i årene 1921 – 1975 (IBID).

Ling har uten tvil hatt stor innflytelse både på det som utviklet seg til klassisk massasje og på det som utviklet seg til fysioterapi, selv om han alene ikke kan ta all æren. Lings system var omfattende og bare en mindre del bestod av massasjeteknikker.  Han brukte heller aldri selv hverken ordet «massasje», eller de franske benevnelsene på det vi i dag kjenner som de klassiske grep. Ling selv brukte svenske betegnelser på rundt nitten ulike «passive» teknikker.

Det var nederlandske Johann Georg Mezger (1838 – 1909) som forenklet og navnga de grepene som vi i dag kjenner som de klassiske grep: effleurage, petrissage, fricktion og tapotement (vibration ble lagt til siden) og løftet massasje frem som en selvstendig behandlingsform.  Det skal også ha vært Mezger som først tok i bruk ordet massasje slik vi kjenner det i dag (Beck, 2011). Mezger var lege og massør, og ble etter hvert en suksessrik mann på sitt felt. Hans «gyldne tommel» var viden kjent i Europa i hans samtid, og han behandlet alt fra kongelige til vanlige folk. Han foreskrev bevegelse og trening i motsetning til de rådene anbefalingene om passivitet. Han regnes på grunn av dette av flere som en av grunnleggerne av fysioterapi [5].

Mot det 20. århundre – klassisk massasje blir et eget fag

Slutten av det 19. og begynnelsen på det 20. århundret var farget av en sterk optimisme og tro på vitenskapens og mekanikkens evne til å løse problemer, og bevegelsesterapien passet godt inn i dette. Lings bevegelsessystem hadde fått rotfeste både i Europa og i USA.

På denne tiden var det to syn som rådet innen medisinen; det ene hadde tro på det naturlige – å styrke kroppen for å motvirke sykdom, mens det andre hadde tro på nye medikamenter og kirurgi. Massasje fikk økende anerkjennelse fra de legene som ønsket å fremme kroppens egen evne til helbredelse, og flere bøker ble skrevet på slutten av det 19. århundret som bidrar til å styrke massasjefagets selvstendige posisjon som terapeutisk verktøy.

I 1894 ble den første fagforeningen for massasje grunnlagt av fem amerikanske, kvinnelige sykepleiere. Men fremdeles var de fleste praktiserende massører på denne tiden såkalte «barber-kirurger» eller indiske immigranter (som praktiserte den gamle, indiske formen for massasje; «shampooing»). De såkalte barber-kirurgene hørte til en tradisjon som oppstod i middelalderen, da mange leger og kirurger mistet livet til pesten. Kirurgenes laug inngikk i desperasjon en pakt med barbererne, og denne praksisen bestod til vel inn i det 20. århundret. Barber-kirurgene utførte diverse tjenester, som årelating, operasjoner og amputasjoner og tanntrekking, ofte uten særlig opplæring. Da massasje begynte å bli etterspurt, tilbød de gjerne dette også. Denne utbredte uskolerte praksisen bidro til at massasje ikke oppnådde anseelse i de medisinske kretser. Strenge klasseskiller kan også ha hatt sitt å si for at massasje som terapeutisk verktøy ikke oppnådde mer anseelse hos legene. Også de legene som ønsket å fremme massasje, var skeptiske til de uskolerte massørene, og mente i mange tilfeller at massasje kun var forsvarlig når utført under direkte overvåkning av en lege. I noen tilfeller ble det brukt stor forbokstav; «Massasje», for å skille ordinær massasje fra medisinsk Massasje.

Det ble av leger som var pro massasje gjort mange forsøk på å fremme den medisinske massasjen, og på å skille den ut fra massasje utført av immigranter, barbererkirurger og andre uskolerte. Det ble blant annet gitt ut flere bøker i siste halvdel av 1800-tallet som utdypet begrepet og utførelsen av medisinsk massasje. Selv om Lings system hadde oppnådd vid anerkjennelse i medisinske fagmiljøer, og massasje dro fordeler av dette, møtte den konservative delen av det medisinske miljøet disse forsøkene med systematisk motstand eller fullstendig neglekt, selv om forkjemperne ofte i sin egen praksis hadde fremragende resultater med medisinsk massasje.

Et annet forsøk på å oppnå anerkjennelse var økende bruk av laboratorieforsøk for å undersøke effektene av massasje. Den første forskningsmetoden vi kjenner til stammer fra oldtiden, og baserte seg på observasjon. Så fulgte prøv-og-feil-metoden og til slutt, i siste halvdel av det 19. århundret, tok man i bruk kliniske og reproduserbare forsøk i laboratorium.

William Murrell viser i sin bok Massage as a Mode of Treatment (1886) til et eksempel av tyskeren Professor Von Mosengeil. Han utførte et eksperiment der han injiserte blekk i begge kneleddene til kaniner. Deretter ble massasje utført på det ene beinet, men ikke det andre. Etter 24 timer ble kaninene avlivet og undersøkt. Det viste seg da at blekket i det beinet som hadde mottatt massasje, hadde blitt fullstendig tatt opp i de omkringliggende lymfeknuter, og kunne der observeres med det blotte øyet. På det ubehandlede beinet lå blekket fremdeles i kneleddet og man fant ikke noe i lymfeknutene. Dette forsøket ble for øvrig gjentatt av to andre europeiske forskere (Sturm og Sallis), med lignende resultat. Man konkluderte med at massasje fremmet lymfesystemets absorpsjon av avfallsstoffer.

Det var fremdeles på 1800- tallet lite eller ingen undervisning i anatomi for massører, heller ikke for de som praktiserte under veiledning av lege. Legene ønsket mer kunnskap om anatomi hos massørene, ikke minst for å forenkle kommunikasjonen mellom dem og legene. Men det var ikke før rundt 1925 at anatomi og fysiologi ble del av pensum i massasjeutdanning. Særlig kan nevnes boken The art of massage (1895) av Dr. John Harvey Kellogg. Boken var den første som tok for seg anatomi og fysiologi i relasjon til massasje, og rettet seg først og fremst mot sykepleiere. Boken har vært brukt i undervisning helt frem til slutten av det 20. århundret (eksempler på ill. fra samtidig bok s 120).

Massasje var i USA en del av pensumet i utdanningen for sykepleiere mellom første og andre verdenskrig og mange sykehus anerkjente det viktige bidraget massasje kunne være i rehabilitering etter skade eller inngrep. Men negative uttalelser av flere leger, som mente at nye og mer moderne metoder som medikamenter eller apparater, var å foretrekke fremfor den eldgamle teknikken med berøring, førte til at massasjefaget etter hvert mistet anseelse også i disse kretser.

Fra 1960-tallet har opplæring i massasje vært nesten helt fraværende i utdanningen til sykepleie og fysioterapi. Massasjefaget fant sin egen plass som enkeltstående fag i det private markedet. Dette ga frihet til å utvikle seg i en mengde ulike retninger, og mer i tråd med et holistisk orientert helsesyn etter tankene til Hippokrates og Galenos.

Massasje og medisin skiller lag – naturlige metoder eller medikamenter og kirurgi

Parallelt med den medisinske massasjen vokser en mer velværeorientert massasje frem i det private markedet. I Europa i kurbadene, eller spa’ene, som fikk sin renessanse i denne epoken, og helseklinikker. I USA i private helsehjem og sanatorier. Spa’ene oppstod som regel rundt naturlige vannkilder. De var i begynnelsen orientert mot de velstående, hadde ofte en ansatt lege, og tilbød helsefremmende behandling hovedsakelig med hydroterapi, men også andre naturlige metoder (inkludert massasje, og da gjerne klassisk massasje). Etter hvert flyttet fokuset seg fra helseaspektet og mot velvære, og spa’ene ble lettere tilgjengelig for folk flest.  I USA var helsehjemmene og sanatoriene ment å være et alternativ til den etablerte medisin med mer fokus på naturlige behandlingsmetoder, og rettet seg først og fremst mot syke. Noen av disse, særlig de mer seriøse, benyttet tradisjonelle medisinske metoder i kombinasjon med naturlige metoder som bevegelsesterapi, massasje og diett.

Spesielt kan nevnes Battle Creek Sanitarium i Michigan, USA, hvor den kontroversielle legen, kirurgen og oppfinneren John Harvey Kellogg (1852-1943) var direktør i 67 år. Kellogg er i dag mest kjent som mannen bak Kellogg’s Cornflakes (i samarbeid med sin bror). Battle Creek Sanitarium var en av de mest berømte og suksessfulle helseklinikker i sin tid, og hadde mange kjente gjester (blant annet Roald Amundsen). Det var særlig diett (vegetar), gymnastikk, hygiene, hydroterapi, lysterapi og massasje som ble benyttet her. Kellogg oppfant selv mange apparater til disse formålene. Massasjen som ble benyttet ble kalt ‘svensk massasje’ (altså det samme som klassisk massasje) og inkluderte ‘svenske bevegelser’. Utøverne måtte gjennom en treårig utdanning med etterutdanning før de fikk praktisere.  Battle Creek Sanitarium stengte dørene i 1938 på grunn av den økonomiske depresjonen [7].

Denne retningen som utviklet seg i det private skilte seg fra medisinen ved at de fokuserte på «naturlige behandlingsmetoder» og la vekt på å styrke kroppen fremfor bruk av medikamenter og kirurgi. Dette er i tråd med Hippokrates og Galenos tanker. Som nevnt tidligere var det på denne tiden oppstått to ulike retninger innen medisin; mellom de som hadde tro på medikamenter og kirurgi, og de som hadde mer tro på å styrke kroppen via naturlige metoder. ‘Naturlige metoder’ omfattet som nevnt bevegelsesterapi, hydroterapi, massasje, diett, frisk luft og hvile, noen ganger i kombinasjon med mer etablerte medisinske metoder. Men innenfor samme retning blomstret også useriøse aktører, hvorav noen spesialiserte seg på totalt unyttige teknikker og ideer. Massører som ble ansatt på useriøse institutter fikk ofte selv et dårlig rykte. Useriøse institutter og utøvere var ofte lite kritiske i sine lovnader om effektene av massasjebehandling og brukte gjerne reklame. Leger på denne tiden med respekt for seg selv brukte aldri reklame, og man var generelt skeptisk til de som gjorde det.

Mens massørene ved de anerkjente sanatoriene og hospitalene måtte gjennomgå flere år med grundig trening før de fikk lov å praktisere, var kravene langt lavere for de mange massørene som jobbet i de etter hvert så populære spa’ene. Disse var som regel fattige, europeiske immigranter (ofte irske eller tyske kvinner som hadde lært massasje fra sine mødre eller i lignende institusjoner i sine hjemland). Disse utøverne møtte svært lite anseelse i medisinske kretser, også blant de legene som ønsket å fremme massasje som behandlingsmetode.

I de voksende byene, særlig i USA, tok spa’ene etter hvert form av offentlige bad, ettersom mange ikke hadde egne, private bad. Ofte var disse basert på antikke greske og romerske bad, med søyler, fontener, kalde og varme bad og gjerne private rom for massasje. Og det er i forbindelse med de offentlige badene at vi finner koblingen mellom massasje og prostitusjon. Dette går helt tilbake til de romerske bad, hvor helseaspektet gradvis ble visket ut til fordel for dekadanse og nytelse. Massasje ble et middel for kroppslig nytelse fremfor en helsefremmende metode. Dette fortsatte til kristendommen festet grepet og Romerriket falt. Det samme skjedde igjen både i Europa og USA mot slutten av det 19. århundret. I USA ble de offentlige badene under forbudstiden styrt av mafia, korrupte politikere og andre myndighetspersoner, og utviklet seg til rene bordeller. Etter hvert som prostitusjon ble slått ned på av myndighetene, tok man i bruk massasjebegrepet som skalkeskjul for prostitusjon. I Europa var det lignende tilstander. Mange steder førte dette til at myndighetene slo hardt ned på slike miljøer.

Lover, regler, krav og fagforeninger har ført til at vi i nyere tid igjen ser et tydeligere skille mellom seriøse og useriøse aktører.

Mer systematisert berøring i offentlig helsevesen?

Massasje og kunnskapen om effektene har utviklet seg i takt med menneskehetens kulturelle utvikling. Berøring har opp gjennom tidene blitt brukt til mange ulike formål. Etter hvert som kunnskapen om anatomi, fysiologi og patologi økte, endret teknikk og formål seg. Massasje har siden antikken, ofte på tross av gode behandlingsresultater, tapt mot mer moderne teknikker, mekaniske apparater og fordommer. Samtidig er essensen i massasje selve berøringen, som i seg selv kan gi helsefordeler utover de rent funksjonelle. Det er i dag svært liten grad av systematisert berøring i det offentlige helsevesen.

Massasje utviklet seg etter skillet fra medisinen på egenhånd i det private markedet, særlig fra 60-tallet og fremover. Bransjen har til tider vært broket, men økte krav fra myndigheter har hatt god effekt. I dag tilbys et vidt spekter av ulike massasjeformer. Den klassiske massasjen har i stor grad blitt bevart som den ble influert av Ling og organisert av Mezger. Den kjennetegnes av de fem klassiske grep, og av tette bånd til den medisinske forståelsen av kroppens anatomi, fysiologi og patologi. Mange klassiske massører samarbeider i dag med fagfolk med tilknytning til det offentlige helsevesen, som fysioterapeuter og kiropraktorer, og massasjeformen er i ferd med å oppnå økende anerkjennelse både i Europa og i USA.

Referanser:

  • Beck, Mark F. 2011. Theory & Practice of Therapeutic Massage. Fifth Edition. Milady. New york, USA
  • Calvert, Robert Noah. 2002. The history of massage. An illustrated survey from around the world. Healing Arts Press. Rochester, Vermont

Kilder:

  1. Store norske leksikon: Hellenismen https://snl.no/hellenismen Lesedato: 28.07.2016
  2. Store medisinske leksikon: Humoralpatologi < https://sml.snl.no/humoralpatologi> Lesedato: 01.08.2016
  3. Store norske leksikon: Bysants https://snl.no/Bysants Lesedato: 03.08.2016
  4. Store norske leksikon: Renessansen Lesedato: 03.08.2016Wikipeida: Johann Georg Mezger
  5. Wikipedia:https://nl.wikipedia.org/wiki/Johann_Georg_Mezger Lesedato: 14.08.2016
  6. Wikipedia: John Harvey Kellogg. < https://en.wikipedia.org/wiki/John_Harvey_Kellogg> Lesedato: 23.08.2016

Velg en godkjent massør/massasjeterapeut

Norges Massasjeforbund kvalitetssikrer skoler, utdanning og medlemmer, slik at du er sikret kvalitet og seriøsitet under behandlingen. Benytt vår “Finn en massør/massasjeterapeut” funksjon for å finne en seriøs behandler i ditt nærmiljø.